Ammehjelpen arbeider for å verne og fremme amming, og i vår formålsparagraf står det at vi skal bidra til at mødre skal få all den hjelp og støtte de trenger til å amme så lenge de selv ønsker. Artikkelen Variasjon viktigere enn amming i Aftenposten 25.oktober, fremstiller det som bortimot umulig å få til fullamming i 6 måneder. Vi ville undersøke hva de som har kontaktet Ammehjelpen har erfart, og sendte ut en etterlysning via facebook og våre nyhetsbrev.
OBS! Artikkelen har nå fått et svar fra Helsedirektoratet og Nasjonalt Kompetansesenter for Amming som tilbakeviser påstandene i artikkelen den 25. okt, hvis noen har begynt å tvile på om det er bra nok å fullamme i 6 måneder.
Over 60 mødre har sendt inn sine historier om hvordan de overvant problemer og etter hvert fikk til en god ammeopplevelse. En god del hadde blitt oppfordret til å gi opp ammingen, både fra familie og helsepersonell, men valgte å stå på videre. Noen fikk hjelp fra helsevesenet, andre fra familie eller Ammehjelpen til å komme over problemene.
Av historiene som vi fikk inn, har de fleste det til felles at det handlet om en uheldig start. Hastekeisersnitt, lang og vanskelig fødsel, baby som blir tvunget til brystet, babyer som ikke får rett sugetak, mammaer får ikke god nok veiledning om brystspreng og andre startprobelmer. Til tross for alt dette, har mange klart å få til fullamming i 6 måneder! Og det er i tillegg mange mødre som ammer problemfritt også.
Noe som ikke har vært tema i mediedebatten nå, er den skrøpelige barselomsorgen. Ingen ro rundt mor, og altfor mange meninger og mer eller mindre gode råd. Mye kan bli bedre for mange hvis barselomsorgen styrkes.
En ammehjelper har tipset om å lage seg en "boble" den første tiden. Steng verden ute, og unngå barselvisitter. Arranger en "visning" av babyen en times tid, der alle kan komme på en gang, men uten kaffeslabberas. Nok hvile er undervurdert. Og sett opp en liste over alternative barselgaver: En gryte med ferdig middag levert på døra, støvsuging, uten at vedkommende som støvsuger skal ha kaffe, bare går igjen etterpå, etc. Se flere lure tips her:)
Hvis det hjelper å ha tåteflaske og mme i skapet i tilfelle behov, skaff det. Prøv å stenge ute alle andres forventninger, og senk dine egne. Og la være å lese disse blogginnleggene som skal fortelle deg sannheten...
Til slutt vil jeg ønske alle mammaer og pappaer lykke til! For noen går ammingen på skinner, mens det som i historien jeg gjengir nedenfor her viser at det kan være MYE strev for å få det til, men at det kan være verdt det! Det må være opp til hver enkelt å avgjøre hvor lenge og mye en må streve for å få til ammingen, og uansett utfall, det viktigste er at alle parter trives, både mamma, pappa og babyen!
Ammehistorie fra virkeligheten, gjengitt av mammaen selv:
Da jeg skulle bli mamma for første gang, ble det dessverre nødvendig med keisersnitt. Jeg hadde lest på forhånd om at babyen helst skulle bli ammet kort tid etter fødsel, for å unngå problemer, så på postoperativ avdeling maste jeg "hele tiden" om å få være sammen med babyen min. Samtidig satt pappaen med babyen på barselstua og ventet og ventet på å få komme ned til meg. Han fikk bare beskjed om at "mammaen er nok ikke klar for besøk ennå", og jeg fikk bare beskjed om at "de kommer nok snart, det er sikkert noe de må ordne med babyen først". Det var tydelig at kommunikasjonen mellom postoperativ der jeg lå og barselavdelingen der babyen var, ikke var særlig bra. Først etter ganske mange timer - vi måtte også vente til vaktskiftet var over - fikk jeg se babyen min.
Vi fikk hjelp av en barnepleier til å prøve å amme, men det gikk ikke. Jeg hadde jo heller ikke ammet før, så jeg kunne ikke hjelpe babyen. Barnepleieren tok tak i bakhodet til babyen og presset hodet inn mot brystet, men babyen spente imot, og presset hodet tilbake. De sa at babyen var en "puppenekter". Først mange måneder senere fikk jeg vite at det å presse på babyens bakhode fremkaller nettopp denne refleksen med at babyen spenner imot. Jeg fikk heldigvis hjelp til å få igang melkeproduksjonen ved å bruke sykehusets pumpe. Dermed fikk babyen melk på tåteflaske. Jeg hadde jo hørt om at dette kunne gi sugeforvirring, men hva skulle jeg gjøre? Babyen måtte jo ha mat.
Vi fikk hjelp av mange forskjellige barnepleiere, men ingen klarte å få babyen til å ville ta puppen. Til slutt fant en av pleierne et stort skjold (som kanskje minnet babyen om tåteflasken), som babyen motvillig godtok i noen minutter. Vi ble på sykehuset en hel uke, og hver eneste amming måtte jeg ha hjelp av en barnepleier som holdt puppen/babyen riktig i forhold til hverandre. Til slutt klarte jeg å amme med skjoldet i 15 minutter sammenhengende, så da ble vi sendt hjem.
Jeg følte et veldig press for å gi opp, men ville så gjerne klare det. Jeg pumpet melk for å opprettholde melkeproduksjonen, og prøvde å amme med skjold. Hvert måltid tok ca 45 minutter, der jeg holdt babyen og pappaen stod bøyd over og prøvde å holde skjoldet riktig og puppen riktig i forhold til babyens munn. De første ukene gjorde vi nesten ikke annet enn å prøve å amme. Babyen var stadig sulten, men jeg ville ikke gi opp - ville ikke bare pumpe meg og gi henne flaske. Vi ammet 45 minutter, hadde en time pause, og ammet igjen. Om natten hadde vi litt lengre pauser. Babyen hadde i tillegg kolikk, og måtte bli bysset kontinuerlig for å sove, så vi byttet på å sove.
Etterhvert klarte jeg å amme selv, fortsatt med skjold, men uten hjelp fra pappaen, men hvert måltid tok fortsatt veldig lang tid.
Vi ringte ammehjelpen, og fikk forskjellige tips for å klare å slutte med skjold. Vi prøvde de fleste varianter, men det som til slutt fungerte for oss var å gi babyen puppen (uten skjold) mens hun halvsov. Da hun var 3 mnd, tok hun puppen uten skjold. Oh lykke! Første gang var bare noen sekunder, men det økte på, og etter noen dager tok hun puppen uten skjold også når hun var våken. Og etter dette forsvant kolikken og ammingen har kun vært kos.
Plutselig var det ingen problemer med at hun stadig var sulten - uten skjold klarte hun jo fint å få i seg masse melk på kort tid, og jeg tror også brystet ble stimulert mer, for jeg trengte heller ikke å pumpe meg mer for å få nok melk.
Så lite jobb det var - bare å legge henne til puppen og sitte og ha det koselig! For en frihet det var - nå kunne vi gå på lange turer, eller være på reise, og aldri trengte vi å tenke på mat til babyen. Hvis hun var sulten eller lei seg var det bare å gi henne pupp. Så enkelt! Så avslappende! Så utrolig koselig! Jeg husker alle kveldene hun skulle sove - så enkelt det var å bare amme henne i søvn - da sovnet hun på få minutter,med et lite smil om munnen. Så enkelt det var når hun våknet om natten - å bare amme henne litt i halvsøvne og sovne igjen.
De fleste i barselgruppa begynte å gi babyene sine grøt ved 4-mnd-alder. De skrøt over hverandre om hvor tidlig babyene deres hadde klart å spise grøt. Jeg følte et veldig press til å gjøre det samme, men ville så gjerne følge rådet om å fullamme til 6 mnd, så som jeg endelig hadde fått det til. De andre skrøt veldig av hvor mye lenger babyene sov om natten etter at de hadde begynt med grøt, så hvis jeg nevnte hvor mange ganger jeg ammet om natten himlet de med øynene og synes nok jeg var dum som ikke også gav grøt om kvelden. Men jeg trivdes jo med nattammingen! Så koselig å våkne av den lille søte varme babyen som kom med små "mpf, mpf"-lyder og bare nyte øyeblikkets nærhet med ammingen mens vi begge døste inn i søvnen igjen.
Først en uke etter 6-mnd-dagen fikk hun sin første smaksprøve, men mesteparten av hennes næring bestod av morsmelk i ganske lang tid etter det.
Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke gav opp! Vi fortsatte å amme lenge, og det var så flott å alltid kunne tilby henne den beste trøsten i verden hvis hun var trett eller lei seg, og det beste "desserten" i verden hvis hun ville kose seg litt ekstra etter å ha spist vanlig mat.
Recent Comments