Fulle mugger

Det glemte kinderegg: om fedmeepidemien, sosiale skjevheter og klimaendringer

De siste par ukene har aviser og kringkastingen kjørt mange innslag om ‘fedmeepidemien’, og om menneskeskapt klimaendring.  Vi har også hørten del om økte sosiale forskjeller mellom høy- og lavinntektsgrupper iNorge.  Det som glimrer med sitt fravær i alle disse sakene, erhvordan barns kosthold det første leveåret spiller inn. Kan det være fordi ingen enkeltperson eller firma tjener seg rik på at amming fungerer godt?  For på samfunnsnivå er det farlig dyrt å forsømme amming.

Det tar minst et par uker å få etablert ammingen så den er bærekraftig videre, og i den perioden trenger barselkvinner rask tilgang tilkyndig hjelp dersom de får problemer.  Norsk barselomsorg ble rammet av de første kuttene for nesten 20 år siden, før noen hadde sagt ordet ‘samhandlingsreform’.  Ingen har noen gang forlangt av kommunene at de skulle sørge for like tett oppfølging i barseltid som mødre og barn fikk i sykehus før.  Nå er vi blitt vant til at familier får minimal oppmerksomhet fra fødsel til utskriving fra sykehus, mens vi har latt frivillig sektor overta heldøgnsberedskap for å følge opp ammingen. Mødre og barn tilbringer den mest sårbare delen av ammestarten hjemme,uten annet døgnberedskap enn et landsdekkende nettverk av frivillige ammehjelpere, ca 130 i antall for hele Norges land, og Ammehjelpens internettside av høy kvalitet.

For sikkerhets skyld vil jeg forsikre leseren om at mitt budskap er rettet mot myndighetene på alle nivå som har forsømt de yngste, og ikke mot mødrene og barna som har vært utsatt for denne kollektive omsorgssvikten.  De som har møtt meg på disse årene jeg har arbeidet for mødre- og barnehelse vet at de siste jeg vil legge ‘skyld’ på er brukerne av en fallert tjeneste.  Nei, det er de som former tjenesten jeg henvender meg til.  Mødre trenger ikke å bli fortalt at de ‘bør’ amme, de vil det selv – det de trenger, og etterlyser, er kyndig hjelpmens de kommer i gang.

Ved å gjøre det mulig for flere mødre å fullamme sine barn de første seks månedene kunne vi redusert antall barn som trenger behandling for overvekt senere.  Det blir mindre behov for omdirigering av matvarer gjennom meieridyr for å lage morsmelkerstatning, mindre emballasje og mindre energibruk til prosessene for å modifisere, pakke og frakte dyremelk, som må bearbeides for ikke å være skadelig for menneskebarn. Bryst trenger ikke nøye vasking med kraftige midler på høy temperatur mellom hvert bruk og de transporterer melken hvor som helst på en sikker måte, morsmelk er den mest kortreiste maten som finnes. Familier ville ha mer disponibel inntekt for å kunne kjøpe bedre mat til sine andre medlemmer, ute i verden ville mange nasjoner være mindre avhengig av import av matvarer, og fødselsraten reduseres målbart når færre barn blir avvent fra brystet for tidlig.

 

Avfallsbyrden fra morsmelkerstatning vil reduseres, fra forurensende landbruk, bokser og pappesker, helt ned til færre bleier og bind, siden morsmelkerstatning gir større mengder avføring og urin, og mødrene får mensen tilbake tidligere når de ikke ammer. De indirekte effektene av tiltak for å oppnå WHOs mål for barneernæring  (fullamming det første halvåret, og trygg bruk av andre matvarer ved siden av fortsatt amming gjerne gjennom barnets andreleveår)  vil være en reduksjon i mange tilstander som nå belaster helsetjenestene i større omfang i alle samfunn hvor flaskemating fortsatt dominerer. Disse tilstander er for altfor mange til å liste her, men de spenner fra alvorlig infeksjonssykdom hos spebarn, som krever behandling i sykehus, til benskjørhet hos eldre kvinner, og inkluderer samtlige tilstander vi blir informert om til det kjedsommelige i alle nyhetskanaler de siste ukene: overvekt, diabetes, brystkreft, hjertekarsykdom. Dessuten bidrar amming til utjevning av sosiale forskjeller og har en uavhengig, gunstig effekt på barns sosiale atferd og skoleprestasjoner.

Ved å forsterke tjenesten rundt ammestart ville vi hatt færre som faller av lasset unødig tidlig. Da kunne vi tatt oss råd til bedre langsiktig hjelp til mødre og barn som faktisk ikke kan få det til, og alle ville tjent på det.  Vi har kunnskapen, vi har fremdeles muligheten, men det skjer ikke av seg selv. Noen må sette det pådagsorden.

Rachel MyrAmmehjelper, jordmor, p.t. masterstudent i folkehelsevitenskap

Innlegget stod på trykk i Fædrelandsvennen 21.april, og her kan du se PDF av innlegget.

 

Om å kjempe for ammingen

Her trykker vi en mors historie om hvordan det går an å komme seg gjennom ammeproblemer og få den gode opplevlesen av å amme barnet sitt. Les og bli rørt!

 

Jeg fikk en nydelig gutt sommeren 2010, og jeg var innstilt på å amme så langt det lot seg gjøre. Jeg fikk flere informasjonsbrosjyrer om amming, og jeg leste mammaforumer opp og ned for å være best mulig forberedt i forkant av fødselen. Jeg hørte fra mammaer rundt meg at det er så koselig å amme. Jeg kunne ikke helt forestille meg at det skulle være så spesielt, men jeg gledet meg, og håpet på å få samme følelsen.

På sykehuset ble jeg oppfordret til å amme, de hjalp oss med å tilrettelegge for riktig sugetak og svarte villig på mange spørsmål fra en nybakt førstegangs mamma. Etter en dag eller to fikk jeg såre brystknopper. Jeg tror jeg prøvde de fleste teknikker for å unngå dette, men etterhvert konkluderte jeg med at jeg tror dette kommer uansett. Knoppene er jo ikke vant til denne typen behandling, og kroppen må få lov å reagere uten at det alltid er dårlig ammestilling eller feil sugetak. Jeg var naturligvis litt fortvilet over dette, men etter bare en ukes tid innså jeg at dette kan jo faktisk babyen best og jeg prøvde å legge han til brystet slik jeg syntes det var naturlig for oss, og da ble ammingen mye enklere å forholde seg til! :)

Etter en måneds tid fikk jeg noen voldsomme hugg i det ene brystet når jeg ammet, og det ilte og stakk resten av tiden. Jeg hadde også en merkelig "grop" midt oppå brystknoppen. Jeg leste mye på nett og på hjemmesidene til ammehjelpen. Vi var også på helsestasjonen og fikk gode råd, men råd vi allerede hadde forsøkt uten hell. Jeg bestemte meg for å sende en mail til ammehjelpen. Og jeg skal si jeg fikk hjelp! Ammehjelpen min tok skikkelig tak i problemene mine og gikk grundig inn i problemstillingen, til og med vurderte bilde av brystknoppen min! :) Det var ganske diffuse symtptomer, det stemte liksom ikke med noen av de vanligste probemene som betennelse, sopp eller feil sugetak. Det ble på et punkt så ille, at jeg ikke lenger klarte å gråte over smertene når jeg ammet, jeg bare pep på innoverpust... Da dro vi til legen dagen etter.

Jeg kom til en lege (ikke fastlegen) som viste meg hvordan man skal håndmelke, noe jeg hadde fått god informasjon om før også. Jeg sa at jeg tenkte på trøske (sopp), spesielt jeg syntes jeg kunne skimte litt hvitt belegg på sidene av tungen til babyen. Han avfeide meg helt, og sa at jeg skulle smøre brystknoppen med D-vitamindråper, og amme mye og ofte. Han så ikke en gang i munnen til babyen. 

Vi synes dette hørtes i overkant merkelig ut, så vi dro rett til helsestasjonen for å høre om de kunne hjelpe oss, og ikke minst bekrefte eller avkrefte legens råd. De ble litt sjokkerte over beskjeden jeg hadde fått, og vi ble enige om at jeg kunne prøve brystskjold og canesten-krem over helgen for å se om det ble bedre, for så å ta kontakt med fastlegen min på mandag. Dette lindret noe. Jeg var redd jeg måtte slutte å amme, for jeg var veldig usikker på dette flaske-styret og dessuten hadde jeg oppdaget kosen ved amming, og jeg likte å bruke ammingen som en god unnskyldning for å trekke seg litt tilbake i slitsomme bursdager o.l. Jeg var også blitt totalt avhengig av denne lille bylten som var verdens nydeligste og min aller største lykke.

Fastlegen tok heldigvis problemene på alvor, og tok en titt i babyens munn, og hørte på hele historien min, og kom frem til at dette mest sannsynlig var trøske. Vi fikk utskrevet mycostatin til babyen og ble bedt om å fortsette med canesten og skjold. Smertene varte og rakk, og det tok flere måneder før jeg var kvitt de. Jeg følte ikke at behandlingen hadde noen særlig god effekt, så etterhvert ble jeg litt demotivert og sluntret unna. Allikevel trakk problemene seg tilbake etter en god stund, jeg nektet å gi meg.

Etter denne runden hadde jeg også flere begynnende brystbetennelser, men jeg lærte meg metoder for å unngå at det brøt ut. Jeg fikk omgangssyke og lite melk - men jeg ammet. For en gangs skyld var jeg så sta som jeg aldri før hadde vært. Dette brant jeg for!

I dag er jeg så veldig glad for at jeg ikke ga opp ammingen. Jeg har et nært og fint forhold til gutten min, og jeg føler det var veldig naturlig for oss å amme.
Når jeg tenker på ordet amming i dag, er det bare de positive sidene ved det som jeg husker best. Den følelsen av at tiden sto stille, det var bare meg og babyen i en fredfull harmoni. Tanken på at når babyen gråt, var puppen en sikker vinner. Hvor begeistret jeg ble da jeg så at melken fløt rundt munnvikene til babyen da han diet - jeg hadde mer enn nok!

De siste månedene jeg ammet brukte han bare den ene puppen - den som aldri var syk. Dette fungerte også veldig fint. Jeg er heldig - jeg har elsket ammingen til tross for voldsomme smerter, feil råd fra lege og en del fortvilelse. Gutten min har hele veien vært helt selvregulert, og jeg fikk amme i 12 måneder, fullamme i 6 av de - helt etter boka. Jeg hadde ønsket å amme lenger, gjerne litt ut i barnehagestart, men da var tutekoppen med vann like god for en rastløs og nysgjerrig ettåring.
 
Håper historien min kan bidra til at flere kan få positive ammeopplevelser! Det er jo tross alt slik vi er skapt :)

Er fullamming i 6 måneder mulig?

Ammehjelpen arbeider for å verne og fremme amming, og i vår formålsparagraf står det at vi skal bidra til at mødre skal få all den hjelp og støtte de trenger til å amme så lenge de selv ønsker. Artikkelen Variasjon viktigere enn amming i Aftenposten 25.oktober, fremstiller det som bortimot umulig å få til fullamming i 6 måneder. Vi ville undersøke hva de som har kontaktet Ammehjelpen har erfart, og sendte ut en etterlysning via facebook og våre nyhetsbrev.

OBS! Artikkelen har nå fått et svar fra Helsedirektoratet og Nasjonalt Kompetansesenter for Amming som tilbakeviser påstandene i artikkelen den 25. okt, hvis noen har begynt å tvile på om det er bra nok å fullamme i 6 måneder.

Over 60 mødre har sendt inn sine historier om hvordan de overvant problemer og etter hvert fikk til en god ammeopplevelse. En god del hadde blitt oppfordret til å gi opp ammingen, både fra familie og helsepersonell, men valgte å stå på videre. Noen fikk hjelp fra helsevesenet, andre fra familie eller Ammehjelpen til å komme over problemene.

Av historiene som vi fikk inn, har de fleste det til felles at det handlet om en uheldig start. Hastekeisersnitt, lang og vanskelig fødsel, baby som blir tvunget til brystet, babyer som ikke får rett sugetak, mammaer får ikke god nok veiledning om brystspreng og andre startprobelmer. Til tross for alt dette, har mange klart å få til fullamming i 6 måneder! Og det er i tillegg mange mødre som ammer problemfritt også.

Noe som ikke har vært tema i mediedebatten nå, er den skrøpelige barselomsorgen. Ingen ro rundt mor, og altfor mange meninger og mer eller mindre gode råd. Mye kan bli bedre for mange hvis barselomsorgen styrkes.

En ammehjelper har tipset om å lage seg en "boble" den første tiden. Steng verden ute, og unngå barselvisitter. Arranger en "visning" av babyen en times tid, der alle kan komme på en gang, men uten kaffeslabberas. Nok hvile er undervurdert. Og sett opp en liste over alternative barselgaver: En gryte med ferdig middag levert på døra, støvsuging, uten at vedkommende som støvsuger skal ha kaffe, bare går igjen etterpå, etc. Se flere lure tips her:)

Hvis det hjelper å ha tåteflaske og mme i skapet i tilfelle behov, skaff det. Prøv å stenge ute alle andres forventninger, og senk dine egne. Og la være å lese disse blogginnleggene som skal fortelle deg sannheten...

Til slutt vil jeg ønske alle mammaer og pappaer lykke til! For noen går ammingen på skinner, mens det som i historien jeg gjengir nedenfor her viser at det kan være MYE strev for å få det til, men at det kan være verdt det! Det må være opp til hver enkelt å avgjøre hvor lenge og mye en må streve for å få til ammingen, og uansett utfall, det viktigste er at alle parter trives, både mamma, pappa og babyen!

 

Ammehistorie fra virkeligheten, gjengitt av mammaen selv:

Da jeg skulle bli mamma for første gang, ble det dessverre nødvendig med keisersnitt. Jeg hadde lest på forhånd om at babyen helst skulle bli ammet kort tid etter fødsel, for å unngå problemer, så på postoperativ avdeling maste jeg "hele tiden" om å få være sammen med babyen min. Samtidig satt pappaen med babyen på barselstua og ventet og ventet på å få komme ned til meg. Han fikk bare beskjed om at "mammaen er nok ikke klar for besøk ennå", og jeg fikk bare beskjed om at "de kommer nok snart, det er sikkert noe de må ordne med babyen først". Det var tydelig at kommunikasjonen mellom postoperativ der jeg lå og barselavdelingen der babyen var, ikke var særlig bra. Først etter ganske mange timer - vi måtte også vente til vaktskiftet var over - fikk jeg se babyen min.

Vi fikk hjelp av en barnepleier til å prøve å amme, men det gikk ikke. Jeg hadde jo heller ikke ammet før, så jeg kunne ikke hjelpe babyen. Barnepleieren tok tak i bakhodet til babyen og presset hodet inn mot brystet, men babyen spente imot, og presset hodet tilbake. De sa at babyen var en "puppenekter". Først mange måneder senere fikk jeg vite at det å presse på babyens bakhode fremkaller nettopp denne refleksen med at babyen spenner imot. Jeg fikk heldigvis hjelp til å få igang melkeproduksjonen ved å bruke sykehusets pumpe. Dermed fikk babyen melk på tåteflaske. Jeg hadde jo hørt om at dette kunne gi sugeforvirring, men hva skulle jeg gjøre? Babyen måtte jo ha mat.

Vi fikk hjelp av mange forskjellige barnepleiere, men ingen klarte å få babyen til å ville ta puppen. Til slutt fant en av pleierne et stort skjold (som kanskje minnet babyen om tåteflasken), som babyen motvillig godtok i noen minutter. Vi ble på sykehuset en hel uke, og hver eneste amming måtte jeg ha hjelp av en barnepleier som holdt puppen/babyen riktig i forhold til hverandre. Til slutt klarte jeg å amme med skjoldet i 15 minutter sammenhengende, så da ble vi sendt hjem.

Jeg følte et veldig press for å gi opp, men ville så gjerne klare det. Jeg pumpet melk for å opprettholde melkeproduksjonen, og prøvde å amme med skjold. Hvert måltid tok ca 45 minutter, der jeg holdt babyen og pappaen stod bøyd over og prøvde å holde skjoldet riktig og puppen riktig i forhold til babyens munn. De første ukene gjorde vi nesten ikke annet enn å prøve å amme. Babyen var stadig sulten, men jeg ville ikke gi opp - ville ikke bare pumpe meg og gi henne flaske. Vi ammet 45 minutter, hadde en time pause, og ammet igjen. Om natten hadde vi litt lengre pauser. Babyen hadde i tillegg kolikk, og måtte bli bysset kontinuerlig for å sove, så vi byttet på å sove.

Etterhvert klarte jeg å amme selv, fortsatt med skjold, men uten hjelp fra pappaen, men hvert måltid tok fortsatt veldig lang tid.

Vi ringte ammehjelpen, og fikk forskjellige tips for å klare å slutte med skjold. Vi prøvde de fleste varianter, men det som til slutt fungerte for oss var å gi babyen puppen (uten skjold) mens hun halvsov. Da hun var 3 mnd, tok hun puppen uten skjold. Oh lykke! Første gang var bare noen sekunder, men det økte på, og etter noen dager tok hun puppen uten skjold også når hun var våken. Og etter dette forsvant kolikken og ammingen har kun vært kos.

Plutselig var det ingen problemer med at hun stadig var sulten - uten skjold klarte hun jo fint å få i seg masse melk på kort tid, og jeg tror også brystet ble stimulert mer, for jeg trengte heller ikke å pumpe meg mer for å få nok melk.

Så lite jobb det var - bare å legge henne til puppen og sitte og ha det koselig! For en frihet det var - nå kunne vi gå på lange turer, eller være på reise, og aldri trengte vi å tenke på mat til babyen. Hvis hun var sulten eller lei seg var det bare å gi henne pupp. Så enkelt! Så avslappende! Så utrolig koselig! Jeg husker alle kveldene hun skulle sove - så enkelt det var å bare amme henne i søvn - da sovnet hun på få minutter,med et lite smil om munnen. Så enkelt det var når hun våknet om natten - å bare amme henne litt i halvsøvne og sovne igjen.

De fleste i barselgruppa begynte å gi babyene sine grøt ved 4-mnd-alder. De skrøt over hverandre om hvor tidlig babyene deres hadde klart å spise grøt. Jeg følte et veldig press til å gjøre det samme, men ville så gjerne følge rådet om å fullamme til 6 mnd, så som jeg endelig hadde fått det til. De andre skrøt veldig av hvor mye lenger babyene sov om natten etter at de hadde begynt med grøt, så hvis jeg nevnte hvor mange ganger jeg ammet om natten himlet de med øynene og synes nok jeg var dum som ikke også gav grøt om kvelden. Men jeg trivdes jo med nattammingen! Så koselig å våkne av den lille søte varme babyen som kom med små "mpf, mpf"-lyder og bare nyte øyeblikkets nærhet med ammingen mens vi begge døste inn i søvnen igjen.

Først en uke etter 6-mnd-dagen fikk hun sin første smaksprøve, men mesteparten av hennes næring bestod av morsmelk i ganske lang tid etter det.

Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke gav opp! Vi fortsatte å amme lenge, og det var så flott å alltid kunne tilby henne den beste trøsten i verden hvis hun var trett eller lei seg, og det beste "desserten" i verden hvis hun ville kose seg litt ekstra etter å ha spist vanlig mat.

Om å bli nektet å amme

Med jevne mellomrom kommer det opp saker i media som handler om amming på offentlige steder. Temperaturen blir særlig høy hvis dette gjelder kjente personer og fine restauranter. Dette engasjementet er bra!

Restaurantinnehavere, som for eksempel på Internasjonalen i Oslo som nekter mødre å amme,   glemmer en viktig ting. Det er at gravide og ammende kvinner har hukommelse som en elefant, og aldri glemmer det hvis de blir avvist eller nektet å amme barnet sitt.

Innehaveren har møtt en binne med unger, hun står opp og forsvarer avkommet sitt med nebb og klør!

Mitt ”elefant”-eksempel er 17 år gammelt, da var jeg gravid og på tur med sangkoret i Oslo. Jeg ble nektet adgang til Bristol Grill fordi jeg gikk i sandaler. Sandalene var nye, hvite eccosandaler, og jeg hadde strømper. Alle andre sko var for små pga graviditeten. Etter mye krangling med dørvakten, slapp jeg til slutt inn. Men denne sårende og for meg komplett uforståelige avvisningen den gangen, har gjort at jeg aldri mer har satt mine ben i den restauranten.

Audhild Gregoriusdatter Rotevatn gjorde helt rett da hun forlot Potetkjelleren i Bergen. Her har imidlertid restauranteieren i ettertid erkjent at det ikke var gode nok rutiner for hvordan de skulle håndtere en slik situasjon, og lovet å forbedre seg.  Jeg håper at de også har sendt en uforbeholden unnskyldning til Audhild. Ammehjelperne i Bergen hjalp dem til å redde skinnet ved å foreslå "fredspupp". Ammende mødre er fredsommelige, så lenge de får mate barnet sitt når det er sultent.

Her kan du høre radioreportasjene fra RadioNorge:

 

Intervju med Audhild

Internasjonalen, Ammehjelpen og folk på gata

 

 

 

Hårete og feilaktige uttalelser fra hårstylist

På søndag publiserte Side 2 en artikkel om noe de kaller "Ammehåret". Side 2's hårstylist, som sikkert er veldig dyktig til hårstyling, gir en rekke tips og uttalelser som er direkte feil.

Hun påstår at all næringen går til melkeproduksjonen og at det er derfor man mister mer hår enn vanlig etter fødselen. Dette er direkte feil.

Innledningsvis sier hun at man under svangerskapet har høyere østrogennivå i kroppen, og at man derfor mister mindre hår mens man går gravid. Det er dette håret, i tillegg til vanlig hårtap, som gjør at mange kvinner mister mye hår 3-6 måneder etter fødselen.

Jeg vil bare påpeke at håravfall etter fødselen skjer uavhengig av om man ammer eller ikke, og jeg vil herved avvikle begrepet "ammehåret". For de som er interessert i mer informasjon enn bare Side 2's artikkel basert på synsing, ber jeg dere lese Ammehjelpens nye artikkel om amming og hårtap her eller Kellymoms artikkel "Does Breastfeeding Cause Postpartum Hair Loss?"

Så, etter et langt svangerskap og dertil tynnere hår etter fødselen, anbefaler jeg deg gjerne å oppsøke en hårstylist. For styling av hår. Ikke til råd om østrogen- eller vitamininntak. Til det kan du rådføre deg med en lege. Og når det gjelder råd om amming? Spør Ammehjelpen!

Prøver du å rekke ALT?

Jeg har mange ganger tenkt på dagens "supermamma"; hvor mye hun skal rekke å gjøre i løpet av barselpermisjonen, at kroppen skal se ut som før helst allerede et par uker etter fødselen. Hun skal være fresh, holde huset i orden, ta i mot besøk, skrive en masteroppgave eller bok - eller kanskje blogge, være sosial, være en god mor, en sensuell elskerinne og i tillegg skal hun forhåpentligvis også amme:-)

Jeg synes dette bildet var treffende! Er det kanskje slik det kan føles av og til? 

Mitt råd er å gi litt "blaffen"! Ikke prøv å rekke alt, for det greier du ikke. Ta en dag av gangen, og ta livet med ro. Nyt babyens første måneder i ro og mak - studér henne, forgud henne, kyss henne. Så kan støvet på kommoden være støv i noen dager til!

For deg som er full av energi, har masse å gi og rett og slett trives med høyt tempo - sier jeg kjør på! Du vet hva som er best for deg og saken ligger i de beste hender - nemlig dine egne:)

Ha en flott barselpermisjon, alle sammen!

Barselomsorgen for dårlig - endelig fastslått av myndighetene selv!

Stavanger Aftenblad kommenterte i går 14.03. en rapport fra Statens Helsetilsyn  som slår fast at norsk barselomsorg er for dårlig. Helsetilsynet har gjennomgått barselomsorgen med særlig vekt på sårbare grupper, og skriver på sine nettsider:

Helsetenestetilboda ved fødeinstitusjonar og helsestasjonar har ikkje teke tilstrekkeleg høgd for moglege konsekvensar av kort liggjetid ved fødeinstitusjonen i barseltida.

Dette har jo ALLE sett lenge. Personale på barselavdelinger, jordmødre og helsesøstre ute i kommeunene fortviler. Ammehjelpen opplever stadig flere henvendelser fra mødre med 3-4 dager gamle babyer. Mødre og babyer blir skadelidende.

Kort liggetid er en ting, men treg rapportering av fødsel/utskriving fra sykehusene til helsestasjonene er også med på å gi et dårlig tilbud. Det går altfor lenge før helsestasjonen får beskjed. Personvernet stenger for at fødselsmeldingen kan sendes elektronisk.

Det er dessuten IKKE blitt tilført ressurser til kommunene som kompensasjon for kort liggetid på barsel. Undersøkelsen avslørte at kun 57 av 98 mødre som er med i undersøkelsen, hadde hatt hjemmebesøk av helsesøster i løpet av de første 14 dagene. Ved nærmere ettersyn var dessuten flere av disse besøkene på helsestasjonen, og ikke hjemme hos mor og barn. I Norge er det stor forskjell på tett befolkede områder og utkanter. Det er vanskelig å se for seg én modell som kan fungere over alt. Så her er det store utfordringer!

Hva blir gjort? Helsedirektoratet har satt ned en arbeidsgruppe som skal utarbeide Nasjonale retningslinjer for barselomsorgen. Planen er at det arbeidet skal være klart i løpet av 2012. Ammehjelpen er representert i arbeidsgruppa ved leder Vibeke L. S. Høgseth. Vi skal gjøre hva vi kan for å påvirke prosessen til beste for mødre og babyer!

I mellomtiden kan du skaffe deg et handlenett med slagordet:

"Mind the gap" - redd barselomsorgen i Norge!

Kan kjøpes på Ammehjelpens fagseminar og Landstreff på Gardermoen 1.-3. april, eller ved bestilling på e-post

 

 

Skandaløse bryster?

Hva er det med dette bildet som fikk 100 millioner amerikanske seere til å sette colaen i vranghalsen? Er det at vi ser Janet Jacksons bryst? Neppe. Det florerer med bilder av bryster.I de tilfellene de tildekkes er det ikke store arealet det er snakk om for at det skal være akseptabelt.

 

Bare se på hvordan artisten Lil Kim klarer

å tekke det amerikanske publikumet.

 

Finn feilen på dette bildet:

Ser dere? Det er brystvortene!

(Heretter kalt brystknopper).

Hva er det som er så skummelt med dem

at de må skjules for en hver pris?

 

Huden utgjør et areal på ca 2 kvm, og så er det disse små områdene som virkelig setter en støkk i den stakkaren som får et lite glimt av dem. Er det derfor offentlig amming skaper så mye strid? Er folk redd for å se en ammende kvinnes brystknopper? Jeg undres over hvilke assosiasjoner det gir dem som forlater lokalet i harnisk over ammingen, eller de som forviser mødre og barn til avsides deler av lokalet. 

Private ammebilder av Jamie Lynn Spears var på avveie, og politiet etterforsket saken som en sedelighetssak!

 

Hvor skal dette ende….?

”Glad vi slapp puppen” ???!!!

"Vi over 60" er kanskje ikke det bladet som nybakte mødre leser hyppigst. Likevel vil vi kommentere "Baktanken" på baksiden av bladet som kom ut nylig.

Det er ikke rart at gamle ammehjelpere som har vært med på å kjempe fram gode permisjonsordninger og ammevennlige rutiner på barsel, setter kaffen i halsen når de leser dette. Journalisten er nybakt pappa, og skriver om gleden ved å være nettopp det. Han er glad for at hans kone ikke hadde melk til barnet, slik at han kunne få delta på lik linje med matingen.

Ikke godt å vite om en skal le eller gråte av et slikt utsagn.  Alle er enige om at det er positivt med fedre som stiller opp og tar seg av babyene sine. Ja, staten har ordnet det slik at fedre har lovbestemt rett til 10 uker (snart 12) permisjon i forbindelse med fødsel og barseltid. Mødre har rett på 6 uker etter fødsel.  En pappa kan faktisk kreve at mor går tilbake i jobb etter 6 uker og ta hele resten av permisjonen selv…

Vi er da tilbake på tidlig 1970-tallet, da barselpermisjonen var nettopp 6 uker. Anne Cath Vestly skrev om Aurora og Sokrates og pappaen som var hjemme og skrev på doktorgraden sin, mens mammaen hadde begynt å jobbe igjen. Sokrates ble delammet.  Pappa møtte opp på helsestasjonen og han sydde i knappen i frakken sin selv (!)

I 1968 ble Ammehjelpen startet. Mødrene kjempet MOT ammefiendtlige rutiner på barsel og FOR bedre permisjonsordninger. Feministene krevde rett til å ha lønnet arbeid OG rett til å amme.  Den negative utviklingen for ammingen bråsnudde. Og sakte men sikkert ble det innført lengre barselpermisjoner og rett til ammepauser på jobb.

Nå tar vi kanskje dette som en selvfølge. Så selvfølgelig at vi ikke ser at kvinners rettigheter igjen begynner å bli truet. Mannen er kommet på banen, men kanskje han begynner å bevege seg over på feil banehalvdel. Ammehjelpen opplever å bli kontaktet av mødre som fortviler over at pappaen krever at de pumper seg slik at han får gi flaske en gang eller to om dagen. Etter samlivsbrudd står pappaer på kravet om samværsrett med overnatting for barn under ett år som fremdeles ammes.

Amming er et fint samspill mellom mor og barn og er en relasjon som lett kan forstyrres av ytre faktorer. Når ammingen fungerer, tar babyen akkurat passe mengde melk. Brystet produserer den melken som skal til. Går en i gang med unødig pumping, kan dette forstyrre balansen og skape problemer som over- eller underproduksjon, brystspreng og tilstoppede melkeganger. Babyen kan bli sugeforvirret og foretrekke flasken, der melken renner lettere. En mor fortalte at barnet nektet å die hvis pappaen var i samme rom. Han hadde gitt babyen flaske en natt slik at mammaen kunne få sove.

Det er dumt å legge opp til problemene selv. Det kan være mange nok utfordringer og problemer med ammingen likevel. Dagens fedre bør forberede seg til fødsel og barseltid. Lese om amming og være klar over fordelene for mor og barn. Fedre er ikke havhester, men bør være løvefedre som beskytter mor og barn. Det er utrolig mye som han kan bidra med. Les artikkelen om fars rolle her.

Alle fedre ønskes til lykke med sin nye rolle, men ikke la seg friste til å overta matingen…

 

 

Aluminium i morsmelkerstatning?

Fulle Mugger er åpen for gjestebloggere, og denne gangen er det Astri JS Kvassnes, leder i Ammehjelpen i Bergen, som har ordet. Skulle det være noen av leserne som er ukjent med blogger, så kommer det opp aktuelle artikler om du klikker på ordene som er understreket og uthevet i annen farge:

"Man hører til stadighet om at det er miljøgifter i morsmelk, men hvem analyserer morsmelkerstatningene? 

Det har forskere fra Keele Universitetet i Storbritannia gjort.  De har nylig analysert aluminium i morsmelkerstatninger rett fra butikkene i Storbritannia. De finner at det fremdeles er foruroligende høye aluminiumskonsentrasjoner i morsmelkerstatninger sammenlignet med morsmelk.  Fremdeles - i og med at dette har vært kjent lenge!  Mattilsynet sier at morsmelkerstatningsblandingene som selges i Norge er produsert i utlandet de også. 

Hva er da så galt med aluminium i barnemat?  For det første er barnet veldig lite og spiser mye for størrelsen sin.  Man vet at det nyfødte spedbarnet har en åpen tarm-blod barriere, samt en åpen hjerne-blod barriere.  EFSA forteller at aluminiumet tar opp plassen der jern beveger seg i kroppen (transferrin).  Aluminium kan dermed i den aller første tiden passere ganske fritt mellom tarmen og hjernen til babyen.  Aluminium kan også akkumuleres i kroppen over tid.  Det er tidligere påvist at for mye aluminium til barn kan gi nerveskader. EFSA sier aluminium binder seg til skjelettet, at det er påvist skader på fertilitet hos guttevalper i forsøk, samt at Alzheimers er koblet til aluminiumsavleiringer i hjernen, selv om dette siste er kontroversielt. 

EFSAs vitenskapspanel viser til at det er barna som får den største aluminiumsbelastningen i befolkningen.  Mattilsynet snakker om en ny grenseverdi for inntak av aluminium på ett milligram per kilo kroppsvekt i uken, en verdi som gjelder for den generelle befolkningen, altså voksne.  Morsmelk har under en tiendedel av dette.  Noen morsmelkerstatninger er i studien fra Keele er oppe på 0,7 milligram per kilo i uken for den anbefalte mengden pulver, mens EFSA sier at noen barn, om de kun får det mest belastede merket, får over ett milligram per kilo kroppsvekt i uken. 

I studien fra Keele er det aller høyeste nivået i morsmelkerstatninger i pulverform for premature, sørgelig nok.  Likeledes er det et naturlig høyt nivå i morsmelkerstatning som er basert på soja, for aluminium er naturlig høyt i alle kornslag.  Det er også en klar forskjell mellom ferdigerstatning og pulver, der ferdigblandingen har en tredjedel av aluminiumsinnholdet innenfor samme merke og type! 

Så hvor kommer aluminiumet fra?  Det er ikke fra kumelken, det er blitt undersøkt før. Skjer noe i fremstillingsprosessen?  Er det tilsettingsstoffer, antiklumpemidler i stoffene som tilsettes melka?  Er det fra pakken?  Brukes aluminiumskar når melken tørkes?  Dette er ikke kjent! 

Personlig synes jeg at produsentene bør være føre var!  Kanskje produsentene kan teste hele prosessen for fremstilling av morsmelkerstatningene, aluminiumsanalyser koster da ikke all verden.  Rapporter det gjerne på pakken, en garantert lav-aluminiumserstatning blir en bestselger for de som er avhengige av produktene! 

Måltallene for konsentrasjonene bør da heller ikke være EFSA og WHO sine grenseverdier for voksne mennesker, men verdiene som finnes i morsmelk! 

Jeg vil også oppfordre om at så mange som mulig blir donorer til barnesykehusenes morsmelkbanker, samt at alle som kan amme får hjelp til å fullamme barnet sitt spesielt i den sårbare spedbarnstiden. 

Mattilsynet opplyser at det finnes detaljerte krav om innhold i forskriften om Morsmelkerstatning og tilskuddsblandinger, og disse reglene innlemmer to EU direktiver.  Det er også meldeplikt fra produsentene om at det ikke skal tilsettes ”aluminiumstilsetningsstoffer” i henhold til tilsetningsstofforskriften.  De forteller meg at de er i gang med å teste morsmelkerstatninger i Norge nå.  Jeg ser frem til at resultatene kommer til norske forbrukere. 

Ammehjelpen i Bergen skal avholde fagseminar for helsepersonell den 15.10.2010.  Der vil Marit Aralt Skaug snakke om den virkelige historien rundt miljøgifter i morsmelk.  Ta kontakt (fagseminar@ammehjelpen.no) om du ønsker informasjon om møtet. 

Astri JS Kvassnes, leder i Ammehjelpen i Bergen"