Fornøyde barn - "attachment parenting"

Ja, slik som denne dama har jeg følt meg noen ganger. Størstejenta ammet jeg i to år, og mange har spurt hvorfor, at det er jo litt rart da, hun er jo så STOR, hva er vitsen, osv. osv.
Bæringen har jeg også fått kommentarer på, særlig "Åh hun blir jo så bortskjemt, stakkars", "Oi, henger du der du da stakkars"...

For ikke å snakke om samsovingen! Hæh?! De må da selvsagt sove i egen seng, helst på eget rom fra dag en - ellers lager du bare trøbbel for deg selv og barnet!

VEL - sånn er det nå ikke her. Her har vi to tillitsfulle, herlige småjenter som ikke ser ut til å ha tatt noe "skade" av å bli langtidsammet, samsovet med og båret. Snarere tvert i mot!

Heldigvis har i allefall bæring blitt mer vanlig. Folk ser hvor praktisk det er, og hvor godt barna har det tett inntil. Ofte har det vært eneste løsningen her på f.eks syke barn. Jeg hadde nok vært en mye mer sliten mor hadde jeg ikke hatt bæretøyet mitt (ok, bæretøyENE, hehe). Ammingen koser vi oss med begge to, samsovingen kan jo være litt slitsomt innimellom, men det er mer slitsomt å faktisk gå ut av den varme senga for å amme. Det er bare uendelig koselig å kjenne en sånn liten kropp inntil seg og et smil som smelter hjertet dit hver morgen!

Comments

[Vibeke LSH]

Flott innlegg :-)

[Marie]

det rare er at det eneste argumentet som når inn hos mange, er hvis du kan vise at det er mer praktisk å bære, mer praktisk å samsove. Jeg overbeviste mødrene på barselgruppa om hvor praktisk bæring er, da de så at babyen sovnet to mimutter etter at jeg satt ham i mei-taien, men det er vanskelig å bli hørt når man sier at det fremmer tilknytningen. Da eldstejenta ble ett år flyttet vi henne på eget rom, fordi det var det som "sto i boka", og hun sov helt fint der. Men likevel flyttet vi henne raskt tilbake til dobbeltsenga, da jeg plutselig forsto at samsovingen har egenverdi som tilknytningsverktøy, særlig i den fasen når permisjonen er over og barnet begynner i barnehage og hele dets verden snudd på hodet.

[Bøllemamma]

Attachment parenting føles bare veldig riktig, syns jeg. Etter at jeg fikk barn har det virkelig slått meg hvor forskjellig folk er, og jeg prøver å ha fokus på å ikke forsvare og forklare for mye når jeg får slike kommentarer. Samsoving har vært veldig viktig for oss, og nattamming føles også veldig viktig, til tross for at jeg stadig blir oppfordra av helsesøstra til å slutte med nattamminga (det skader tennene). Nå som jeg har oppdaga at det ikke skader tennene, er jeg helt klar på at det skal fortsette.

Datra mi nærmer seg ett år, og sover som regel til kl 7 eller seinere. Når jeg forteller dette til foreldre som har barnet sitt på et annet rom på natta (og våkner før fem), sier de gjerne at jeg må sette pris på at ho er så flink å sove. Grunnen til at ho sover så lenge, er at ho ligger sammen med oss og får pupp når ho ønsker, men jeg sier som regel ikke det fordi jeg prøver å respektere deres avgjørelse om å la barnet sitt sove på annet rom. Men av og til har jeg fryktelig lyst til å falle for fristelsen ;)