Fulle mugger

Får DU et armbånd i sølv neste år?

På Ammehjelpens landstreff i Gardermoen 2010 ble det innført en hyggelig tradisjon, synes jeg. Vi lanserte

♥Ammehjelper-armbåndet♥

Dette er "Ammehjelper-armbåndet":

Som godkjent Ammehjelper vil du få et sølvarmbånd når du kommer på ditt første landstreff. Om du ikke enda har vært på landstreff og truffet alle våre hyggelige Ammehjelpere, har du sjansen på landstreffet i april 2012.

Vi har gjort det slik at når du blir godkjent, får du et lekkert armbånd i sølv, og ditt første "ett-års vedheng", som er to pupper♥

Ved hvert "jublileum" som Ammehjelper får du nytt vedheng:

Armbåndet ønsker vi å gi dere for den fantastiske innsatsen dere gjør:) Vi i sentralstyret setter umåtelig stor pris på hver mor og baby dere hjelper, og dette er et lite symbol på det. 

Vi håper vi ser DEG i Ålesund til våren, slik at vi kan få overrakt deg armbåndet ditt! Eller kanskje du har jubileum i år??

Glade ble ihvertfall disse Ammehjelperne:

Trykk LIKER hvis du også skal på landstreffet i år!

Ammebutikken lanserer egen blogg

Vi i Ammebutikken har nå begynt å blogge! Hos oss finner du informasjon om produkter, du vil få fine bilder og kundeomtaler av produktene våre, informasjon om størrelser og modeller og enda litt til:)

Vi håper du vil komme innom! Legg gjerne igjen en kommentar til oss, da blir vi så glad:)

www.ammebutikkenblogg.no

Om å kjempe for ammingen

Her trykker vi en mors historie om hvordan det går an å komme seg gjennom ammeproblemer og få den gode opplevlesen av å amme barnet sitt. Les og bli rørt!

 

Jeg fikk en nydelig gutt sommeren 2010, og jeg var innstilt på å amme så langt det lot seg gjøre. Jeg fikk flere informasjonsbrosjyrer om amming, og jeg leste mammaforumer opp og ned for å være best mulig forberedt i forkant av fødselen. Jeg hørte fra mammaer rundt meg at det er så koselig å amme. Jeg kunne ikke helt forestille meg at det skulle være så spesielt, men jeg gledet meg, og håpet på å få samme følelsen.

På sykehuset ble jeg oppfordret til å amme, de hjalp oss med å tilrettelegge for riktig sugetak og svarte villig på mange spørsmål fra en nybakt førstegangs mamma. Etter en dag eller to fikk jeg såre brystknopper. Jeg tror jeg prøvde de fleste teknikker for å unngå dette, men etterhvert konkluderte jeg med at jeg tror dette kommer uansett. Knoppene er jo ikke vant til denne typen behandling, og kroppen må få lov å reagere uten at det alltid er dårlig ammestilling eller feil sugetak. Jeg var naturligvis litt fortvilet over dette, men etter bare en ukes tid innså jeg at dette kan jo faktisk babyen best og jeg prøvde å legge han til brystet slik jeg syntes det var naturlig for oss, og da ble ammingen mye enklere å forholde seg til! :)

Etter en måneds tid fikk jeg noen voldsomme hugg i det ene brystet når jeg ammet, og det ilte og stakk resten av tiden. Jeg hadde også en merkelig "grop" midt oppå brystknoppen. Jeg leste mye på nett og på hjemmesidene til ammehjelpen. Vi var også på helsestasjonen og fikk gode råd, men råd vi allerede hadde forsøkt uten hell. Jeg bestemte meg for å sende en mail til ammehjelpen. Og jeg skal si jeg fikk hjelp! Ammehjelpen min tok skikkelig tak i problemene mine og gikk grundig inn i problemstillingen, til og med vurderte bilde av brystknoppen min! :) Det var ganske diffuse symtptomer, det stemte liksom ikke med noen av de vanligste probemene som betennelse, sopp eller feil sugetak. Det ble på et punkt så ille, at jeg ikke lenger klarte å gråte over smertene når jeg ammet, jeg bare pep på innoverpust... Da dro vi til legen dagen etter.

Jeg kom til en lege (ikke fastlegen) som viste meg hvordan man skal håndmelke, noe jeg hadde fått god informasjon om før også. Jeg sa at jeg tenkte på trøske (sopp), spesielt jeg syntes jeg kunne skimte litt hvitt belegg på sidene av tungen til babyen. Han avfeide meg helt, og sa at jeg skulle smøre brystknoppen med D-vitamindråper, og amme mye og ofte. Han så ikke en gang i munnen til babyen. 

Vi synes dette hørtes i overkant merkelig ut, så vi dro rett til helsestasjonen for å høre om de kunne hjelpe oss, og ikke minst bekrefte eller avkrefte legens råd. De ble litt sjokkerte over beskjeden jeg hadde fått, og vi ble enige om at jeg kunne prøve brystskjold og canesten-krem over helgen for å se om det ble bedre, for så å ta kontakt med fastlegen min på mandag. Dette lindret noe. Jeg var redd jeg måtte slutte å amme, for jeg var veldig usikker på dette flaske-styret og dessuten hadde jeg oppdaget kosen ved amming, og jeg likte å bruke ammingen som en god unnskyldning for å trekke seg litt tilbake i slitsomme bursdager o.l. Jeg var også blitt totalt avhengig av denne lille bylten som var verdens nydeligste og min aller største lykke.

Fastlegen tok heldigvis problemene på alvor, og tok en titt i babyens munn, og hørte på hele historien min, og kom frem til at dette mest sannsynlig var trøske. Vi fikk utskrevet mycostatin til babyen og ble bedt om å fortsette med canesten og skjold. Smertene varte og rakk, og det tok flere måneder før jeg var kvitt de. Jeg følte ikke at behandlingen hadde noen særlig god effekt, så etterhvert ble jeg litt demotivert og sluntret unna. Allikevel trakk problemene seg tilbake etter en god stund, jeg nektet å gi meg.

Etter denne runden hadde jeg også flere begynnende brystbetennelser, men jeg lærte meg metoder for å unngå at det brøt ut. Jeg fikk omgangssyke og lite melk - men jeg ammet. For en gangs skyld var jeg så sta som jeg aldri før hadde vært. Dette brant jeg for!

I dag er jeg så veldig glad for at jeg ikke ga opp ammingen. Jeg har et nært og fint forhold til gutten min, og jeg føler det var veldig naturlig for oss å amme.
Når jeg tenker på ordet amming i dag, er det bare de positive sidene ved det som jeg husker best. Den følelsen av at tiden sto stille, det var bare meg og babyen i en fredfull harmoni. Tanken på at når babyen gråt, var puppen en sikker vinner. Hvor begeistret jeg ble da jeg så at melken fløt rundt munnvikene til babyen da han diet - jeg hadde mer enn nok!

De siste månedene jeg ammet brukte han bare den ene puppen - den som aldri var syk. Dette fungerte også veldig fint. Jeg er heldig - jeg har elsket ammingen til tross for voldsomme smerter, feil råd fra lege og en del fortvilelse. Gutten min har hele veien vært helt selvregulert, og jeg fikk amme i 12 måneder, fullamme i 6 av de - helt etter boka. Jeg hadde ønsket å amme lenger, gjerne litt ut i barnehagestart, men da var tutekoppen med vann like god for en rastløs og nysgjerrig ettåring.
 
Håper historien min kan bidra til at flere kan få positive ammeopplevelser! Det er jo tross alt slik vi er skapt :)

Tette melkeganger, temanyhetsbrev fra Ammehjelpen

Ammehjelpen sender ut temanyhetsbrev med jevne mellomrom. Disse vil nå også legges på fullemugger.no. Dersom du ønsker å abonnere på våre nyhetsbrev, registrer deg på denne siden.

Høsten er høysesong for tette melkeganger og brystbetennelse. Tips for å forebygge dette, er å unngå overfylte bryst/brystspreng (hyppig amming/tømming av brystene) og holde brystene varme (det gjelder også hender og føtter).

Typiske tegn på tette melkeganger er ømme områder som kan gi rødflammet hud rett over det ømme stedet. Man kan kjenne kuler/klumper i brystet. For sjelden tømming av brystet, det at barnet plutselig spiser sjeldnere (hopper over et måltid eller sover over natten for eksempel) eller avstenging av områder av brystet (fra BH med spiler/stramme kanter, ryggsekk, bæresele eller stramme klær) kan være årsaker til tette melkeganger. Les mer om forbygging av tette melkeganger her.

Det er meget viktig at du straks begynner hyppig utmelking, minst hver 2. time hele døgnet; gjerne oftere; enten via amming, håndmelking eller pumping. Kulene må løses opp! Bedring oppstår som regel i løpet av de 2 første dagene.

Barnet er i de aller fleste tilfeller den beste til å tømme brystet. Det anbefales å prøve ut forskjellige ammestillinger. Forsøk å legge barnet til med underkjeven mot den siden tilstoppingen sitter. Se video med forskjellige ammestillinger som kan brukes ved tette melkeganger.

For å unngå at barnet tar feil tak, eller dersom brystet er så sprengt at babyen ikke får tak i det hele tatt, kan du melke ut litt for hånd, og la melken renne ut i en klut eller lignende. Det kan være nok at den første "spruten" renner ut. Dette gjør at areola blir mykere, slik at barnet bedre får tak. Noen ganger kan Cotterman’s grep være effektivt for å myke opp brystet før du legger til.

Om du har feber, eller andre influensaliknende symptomer, kan de tette melkegangene ha utviklet seg til brystbetennelse, og du kan ha behov for medisinsk behandling. Du må i slike tilfeller kontakte lege.

Hyppig tømming er uansett det første og viktigste tiltaket!

Les hele artikkelen om tette melkeganger her.

Våre nyhetsbrev og artikler på nettsiden gir generelle råd. Kontakt en ammehjelper dersom du har spørsmål du ikke finner svar på i dette nyhetsbrevet.

Facebook-fornyelse!

Har du besøkt Ammehjelpen på Facebook? Vi har akkurat fornyet siden vår, og håper du vil stikke innom for å se hvor fin den er blitt:)

På Facebook holder vi deg til enhver tid oppdatert på det som skjer om amming; smått og stort. Du får vite alt fra nyheter rundt omkring i verden til "små" happenings og nyheter fra Ammehjelpen.

Vår Facebookside har i skrivende stund 1649 fans, og vi får så mange flotte tilbakemeldinger fra dere! Mange engasjerer seg, og det liker vi kjempegodt!

Vil du også følge oss på Facebook? Da finner du oss her! Vi tastes!

 

Fra aktiv ammehjelper til aktiv medlem

Det å være ammehjelper er et engasjement som gleder og gir mening.
Inngangsporten er egen ammeerfaring, god eller mindre god. Med glød og iver, og ofte litt spenning, tar man i mot den første henvendelsen. Det føles godt å gi "Hjelpende ord - fra mor til mor".

Tiden går og en dag ser man at avstanden til egen ammeerfaring har blitt så stor, at det er vanskelig å sette seg inn i utfordringene til den som henvender seg til en, eller man føler for å vie tiden til andre engasjementer som har vekket ens interesse gjennom livet. Hva gjør man da? Skal man melde seg ut av Ammehjelpen? Kan man ha en nytteverdi, selv uten å være ammehjelper?

Et stort og rungene "JA" er svaret! Etter år som ammehjelper sitter en mor inne med enorm kunnskap, både om fag og organisasjon. Det ville være leit å miste slike ressurser. Vår gjesteblogger Berit forteller her om sitt valg:

"Våren 1993 bestemte jeg meg for å bli ammehjelper.  Jeg hadde fått mitt andre barn sommeren 92, og allerede da jeg fikk mitt første, tenkte jeg at Ammehjelpen kunne være noe for meg.

Hva som gjorde at jeg ble så interessert i å bli ammehjelper er jeg litt usikker på.

Da min førstefødte kom på høsten 1989, var jeg helt klar på at jeg ville amme.  Jeg var imidlertid litt bekymret for mine flate brystknopper, men den gangen var det stuerent å amme med skjold, så det gikk som smurt i et helt år. Gutten la på seg og var verdens blideste unge.

Han var ca 1 uke da svigermor sa: ”tenk når du kan begynne å gi ham MAT…..har du nok melk til ham forresten?”

Jeg lot meg ikke pille på nesen. Jeg hadde lest om amming, og var overbevist om at morsmelk var riktig ernæring.   ”Nok melk”  bekymret meg heller aldri.

Jeg har drevet med dyr i hele mitt liv, og vi tenkte da aldri på  om hesten, hunden eller katten hadde nok melk til avkommet sitt?

Mitt andre barn var heldigvis ikke mitt første, for han skrek som en stukken gris fra han var født. I ettertid tror jeg det skyldtes trange øreganger, men jeg ammet og ammet, og var urokkelig på at det ikke skulle gies noe annet, selv om presset ble stort i heimen etter hvert.

Det gikk veldig bra med ham også….

Ammehjelper ville jeg bli, og etter å ha besvart en oppgave, som jeg bestod med ganske bra glans, var jeg klar for å ta imot telefoner fra bekymrede mødre.

Det var som om hjertebanken slo bena under meg første gangen jeg skulle svare på en henvendelse. Men siden gikk det lettere.  Jeg pratet med mange forskjellige mødre, og jeg vet at jeg har hjulpet mange.  Jeg visste at jeg hadde kunnskap om amming, og stod jeg fast, kunne jeg spørre noen andre i min gruppe.

For samtidig kom jeg inn i et fantastisk kvinnenettverk.  Ammehjelpen i Ålesund var mange som stod på for saken; det er vi fremdeles.

Jeg lærte å diskutere, være uenig eller enig, jeg fikk dra på utallige landtreff rundt omkring i Norge.  Etter hvert har jeg vært med på å arrangere to landtreff med Generalforsamling, og jobber nå med den tredje.

Etter noen år i Ammehjelpen ble jeg spurt om å sitte i Sentralstyret. Det var en spennende utfordring som jeg takket ja til. Jeg ble kjent med nye engasjerte kvinner, og lærte mye om organisasjonsarbeid. Jeg lærte meg å sende mail og faks. Jeg snakket til en stor forsamling.

Åra gikk, og guttene mine ble større og større…..

Jeg fikk mange forbausede blikk da jeg fortalte folk

at jeg fortsatt var ammehjelper.. ”Er du gravid igjen??” var et standard spørsmål.

Men nei, det hadde jeg ingen planer om. Jeg synes det var fint å kunne hjelpe andre kvinner, fint å kunne være med å formidle morsmelkens fortreffelighet.

Ikke minst var det lærerikt og hyggelig å treffe mine med-ammehjelpere månedlig.

Men så begynte ting å forandre seg. Jeg husket ikke lenger helt hvordan det var å være småbarnsmor.

Jeg klarte ikke lenger  å sette meg inn i situasjonen til mødrene som ringte . 

Jeg svarte på telefoner, men ønsket at mødrene hadde ringt til noen andre. .  etter hvert kunne ammehjelpere svare på mail fra mødre, og da valgte jeg bare å gjøre det.

Men så var det stopp. Jeg hadde ikke lenger noe lyst til å svare mødre verken på mail eller telefon.

Hva nå?  Skulle jeg bare slutte?

Skulle jeg ikke få diskutere mer, holde meg oppdatert om siste nytt på ammefronten?

Noe jeg fortsatt synes er svært interessant. Det handler om ernæring, og barn og mødres helse.

Jeg valgte å skifte medlemskap fra ”ammehjelper” til ”aktiv medlem”.  Dette hadde jeg selv vært med på å vedta da jeg satt i Sentralstyret; at det skulle gå an å gradere medlemskapet.

Jeg er leder av Ammehjelpen på Sunnmøre.

Jeg leder møter, delegerer ansvar, diskuterer og har det sosialt sammen med andre kvinner.

Amming og ammehjelp – ”hjelpende ord -fra mor til mor”  vil alltid stå mitt hjerte nær.

Jeg er glad og takknemlig for at Ammehelpen er en organisasjon som tar vare på sine medlemmer, uansett medlemsstatus".