Sven Carlsen er på banen igjen. I møte med leder for Nasjonalt Kompetansesenter for amming (NKA), Anne Bærug i God Morgen Norge på TV2, og i en ny kronikk i Aftenposten.
Jeg er enig med Carlsen i at mødre som ikke får til ammingen må få god og nøytral informasjon om flaskemating, og at det er positivt med mer forskning på dette med amming/hormoner. Men at han påstår Kramer-studien ikke viser at amming har fordeler, der er vi uenige. Studien viser små forskjeller mellom fullamming i 3 måneder og fullamming i 6 måneder. Det er ingen kontrollgruppe som ikke er blitt ammet. Det er etisk umulig å utføre studier på amming på den måten, ettersom en ikke kan si til en gruppe mødre, at du får ikke lov å amme babyen din, du er i kontrollgruppen som skal gi flaskemelk.
Vi legger link her til pressemelding fra NKA, ettersom Carlsens uttalelser har gått verden rundt og skapt uro.
Forsker ved NTNU feiltolket forskning om morsmelk
Dr. ernæring og en av initiativtakerne til Ammehjelpen, Elisabet Helsing, har skrevet innlegget nedenfor som en kommentar til Carlsens uttalelser.
Forhåpnetligvis blir dette siste innlegget her på fullemugger i denne saken.
AMMING - HORMONER ELLER KUNNSKAP?
Elisabet Helsing, Oslo
Enhver som driver med ammeveiledning vet at det forekommer noen få mødre som ikke kan hjelpes. Professor Sven Carlsen har en interessant teori om hvorfor, en teori han har arbeidet med i flere år og tilsynelatende underbygget grundig.
Carlsens teori går i korthet ut på at det er særlig testosteronnivået i livmoren som bestemmer ammedyktigheten til barnet: jo høyere nivå jo flere ammeproblemer. Så langt så godt.
Men så forlater Carlsen vitenskapen og gir seg spekulasjonene i vold. Blant annet postulerer han at ettersom det er miljøet i livmoren som bestemmer vellykketheten av ammingen er det lite man kan gjøre med det. Ammesvikt er ikke morens "skyld". Hun er ifølge Carlsen frikjent - skjønt det er ikke klart fra hva.
Det er en mengde spørsmål Carlsens spekulasjoner ikke berører.
Amming er ikke en helt enkel sak. Ammeveiledning og ammeopplysning krever innsikt, kunnskap og pedagogisk forståelse hos dem som driver med det. De har erfaring for at nesten alle mødre som tror at de ikke kan amme faktisk er godt i stand til det dersom de bare får god og snill veiledning. De forsøker å ikke gi mødre dårlig samvittighet dersom ammingen går skeis.
Carlsens spekulasjoner henger dessverre ikke på greip. Dersom hormonnivået i livmoren er det eneste som bestemmer ammeforløpet, hvordan forklarer Carlsen den voldsomme oppgangen i amming i Norge som har funnet sted fra 1969 og til i dag? Er det uten betydning at oppgangen har vært fulgt av ammeveiledning og ammeopplysning som mødrene har tatt godt imot? Kan Carlsen vise at hormonnivået hos norske mødre er annerledes enn for eksempel hos irske mødre, som har en svært lav ammefrekvens?
Carlsen uttaler at helsegevinsten ved amming er neglisjerbar. Men amming er ikke bare mat. Amming er immunbeskyttelse og dessuten en måte å formidle trygghet og kjærlighet til barnet på. Dette er vanskelige elementer å forske på, men det gjøres.
Amming må sees på som en helhet, ikke bare som et spørsmål om mat eller om grader av fysisk helse. Morsmelken er en artsegen kroppsvæske som er bestemt til å fremme barnets vekst og helse, kumelken er det samme for kalven. Ingen spekulative teorier kan gjøre om på det.
Comments